Huset var vel ca. 5cm på det lengste. Både store og små holdt sneglen i hånden og studerte den med stor fasinasjon.
Etter en liten leksjon fra mor om å respektere alt liv (kanskje med unntak av mygg og brunsnegler), ble sneglen etterlatt i en løvetannplante.
Etter en kjapp titt på sneglesidelinken min, viser det seg at dette nok er en vinbergsnegl. Ikke tilhørende våre trakter opprinnelig, men noen har vist rømt fra oppdrett og blant annet etablert seg i Bærum (som ikke er så langt unna). Litt morsomt å ha en vandrende delikatesse i skogen vår :)
Stilig :-) Jeg liker ikke snegler, men den syns var stilig altså! Godt at den fikk bli igjen på løvetanna også - skjønner meg ikke på at en snegle kan være spiselig!!!
SvarSlettEn spennende liten "sak". Fine farger hadde den på huset sitt også. - Og ingen følte behov for å smake på delikatessen?
SvarSlettHei Margrethe og Blomsterguri. Takk for kommentarene :)
SvarSlettVi i familien synes det var veldig spennende med denne sneglen. Det er vel en viss sjanse for at 2åringen hadde hatt lyst på en liten smak - da hun som mange andre småtasser putter omtrent alt i munnen. Da vi fortalte 4åringen at dette var noe man godt kunne spise, hadde hun lyst å hente den i skogen for å kunne koke den (hun er åpenbart ikke så veldig skeptisk til ny mat ennå).
Husbonden er ellers veldig glad i snegler, men personlig foretrekker jeg å SE på dem levende ute i naturen :)
Masse av de seglene i Asker. De kan spises, men bør gå gjennom en 2-ukers prosedyre for å bli gode. Vi fant oppskriften på nett da vi bodde der, men prøvde den aldri...
SvarSlettMarius: Tror jeg foretrekker å kjøpe ferdig tilberedte snegler.... og servere til andre :)
SvarSlett